NORUN JOBBER FOR DE BORTGJEMTE DYRENE

I fem år jobbet Norun Haugen undercover med skjult kamera i griseindustrien. Resultatet av filmingen ble til dokumentaren “Griseindustriens hemmeligheter”, som ble vist på NRK i juni 2019. I dag jobber hun politisk for å bedre dyrevelferden i Norge.

Dyrenes utilslørte virkelighet

Det femårig lange prosjektet startet med at Norun var bekymret for hvordan dyrene egentlig blir behandlet i Norge. Hun trodde ikke på reklamefilmen som kjøttindustrien fremstiller med lykkelige dyr. Derfor forsøkte hun å komme inn og se, men hun ble avvist av griseindustrien.

- Da jeg kom inn undercover forsto jeg fort hvorfor de ikke ønsker å vise frem hva som skjer. Det var et helt annet bilde enn det man blir servert, sier Norun.

Norun har alltid vært veldig glad i dyr og som barn hadde hun mye med landbruksdyr å gjøre. Etterhvert begynte hun å reflektere over hvor grisene er.

- Jeg så aldri grisene, for det er jo ikke de vi ser når vi kjører gjennom Norge og ser disse vakre engene. Det samme med kyllingene.

I utlandet har det vært et stort fokus på dyrenes levevilkår og for Norun var det vanskelig å tenke at det var så mye bedre i Norge enn andre steder.

- Jeg var likevel ganske åpen og trodde ikke det var så ille som det jeg så. Jeg ble sjokkert gang på gang, sier Norun.

Dyrevernsaktivister over hele verden har lenge brukt undercover-videoer som virkemiddel for å avsløre dyrs lidelser. Det var slik Norun fikk idéen om å bruke skjult kamera i et forsøk på å endre historien her hjemme.

- Jeg valgte å bruke skjult kamera fordi jeg mener at det var så viktig for offentligheten å få se. Det hjelper ikke at bare jeg ser det, folk må også få se. Først da kan vi få til endringer.

Kjøttindustrien bruker mange ressurser på å fremme et bilde til forbrukerne om at dyrene i Norge er glade og lykkelige. Norge har verdens beste dyrevelferd er en klassiker vi hører stadig vekk. En regelverkssammenligning av Norges og andre lands regelverk på dyrevelferd viser at vi er dårligere på noe, bedre på annet og like på mange områder. For eksempel har norske slaktegriser bare krav på 2 A-4 ark mer med plass enn griser i EU, og arealkravene for verpehøns i aviar er de samme. I Sveits har kyllinger krav på større plass enn i Norge, og i England kastrerer de som hovedregel ikke grisunger. I England har ca. 40% av purkene tilgang på uteareale mot under 1% i Norge.”

- Jo mer jeg så, desto mer forsto jeg at folk blir lurt av reklamefilmene. Kjøttindustrien har hatt monopol på virkeligheten og de har fått skrive historien om hvordan dyrene behandles altfor lenge, sier Norun.

Industrialiseringen av husdyrhold er uforenlig med dyrevelferd

At Norun skulle gå undercover i griseindustrien var ingen selvfølge. Hun beskriver seg selv som et ekstremt følelsesmenneske og forteller at hun fikk mange sterke reaksjoner.

- Jeg var en av de som ville ha unfollowed meg selv på sosiale medier eller kastet bort datamaskinen hvis det kom opp en video med dyremishandling. Det var krevende å plutselig stå på et slakteri eller gårdene å se dyrene bli utsatt for vold, bli avlivet på bestialske måter eller ha vondt, sier Norun.

I starten var det helt grusomt for henne, men på et tidspunkt satte hun egne behov til siden. Lidelsene hun så ble en motivator for å fortsette filmingen slik at folk skulle få se hvordan det faktisk er. Det ble hennes verktøy for å hjelpe dyrene.

- Det er ubehagelig for oss, men det er jo faktisk dyrene som lider og blir utsatt for det vi ser. Vi kan velge å lukke øynene våre og gå derfra.

Siden visningen av dokumentaren har det vært viktig for Norun at man ikke skal gå etter enkeltbønder. I motsetning til industrien selv som kastet dem under bussen for å bevare eget omdømme. Hun har sett med egne øyne hva det ødelagte systemet gjør med et menneske.

- Til slutt blir man avstumpet. Man blir så vant til skrik, hyl, vold og brutalitet at man til slutt ikke får en følelsesmessig reaksjon på det. Det er nettopp det jeg så skjedde med slakteri arbeiderne og bøndene. Man lever i en brutal boble. Der det brutale blir normalen, forteller hun.

For hennes del gjorde avstumpingen at hun ble mer effektiv. Fokuset ble enda sterkere på filmingen og det å spille en rolle ovenfor de ansatte i griseindustrien.

- Man skiller seg veldig ut i kjøttindustrien hvis man er på gråten eller ikke tåler å se ting. Det blir lagt merke til og jeg som var undercover måtte hele tiden passe på å ikke bli avslørt. Mye følelser samsvarer ikke med den rollen, sier Norun.

Egentlig var det ikke planlagt at Norun skulle være undercover i fem år. Desto mer hun vitnet, desto viktigere ble det å gå dypere inn i industrien. I tiden etter var hun bekymret for om det var nok og at det skulle bli fremstilt som enkelttilfeller slik industrien faktisk gjorde.

- For meg var det åpenbart ikke slik. Det er et resultat av svake minstekrav, en ekstrem intensiv drift og industrialisering av griseproduksjonen i Norge. Som er uforenlig med god dyrevelferd.

Avgjørelsen om å slutte å filme var ikke enkel å ta. Norun forteller det var et av de tyngste valgene hun tok i løpet av undercoverarbeidet. For henne lå det hele tiden en tanke om at hun burde skaffe mer materiale. Dessuten opplevde hun en stor sorg over å gå fra den siste farmen, vel vitende om at dette kommer til å fortsette.

- Nå er det ingen der med opptaker og kameralinse som kan fange opp og bevise hva som skjer. Dyrene har ikke selv muligheten til å fortelle det, de er avhengige av at vi er vitner. Den siste dagen gråt jeg hele natten.

Griseindustriens brutte løfter

Etter “Griseindustriens hemmeligheter” kom industrien med mange lovnader om at det skulle bli bedre. De var klar over at dokumentaren skulle vises på NRK. Både i for-og etterkant har de arbeidet hardt for å bagatellisere dokumentaren med reklametekst som “Står det Gilde på pakka, skal du være trygg på at kjøttet alltid er norsk, og at dyra har hatt det bra”.

I fjor publiserte NRK i samarbeid med Nettverk for dyrs frihet avsløringer som viser at griseindustrien ikke har overholdt det de lovet offentligheten. Griseindustriens brutte løfter viser horrible tilstander for dyrene på norske grisefarmer.

Det var håpet om endringer for dyrene som holdt Norun gående i de krevende årene undercover. Filmingen hennes var ment å stoppe andre dyr fra å oppleve det samme som dyrene hun møtte. Det var en stor sorg for henne at det ikke kom noen endringer.

Hun synes Nettverk for dyrs frihet gjorde en kjempegod jobb med å skaffe materiale og NRK som fulgte opp lovnadene fra industrien.

- Jeg ble ikke overrasket. Det var mye av det samme selv om de benyttet en annen måte å dokumentere på. Jeg ble veldig glad for avsløringene og at man fikk synliggjort grisene igjen, sier Norun.

De to årene etter “Griseindustriens hemmeligheter” har Norun jobbet for å argumentere for at det ikke vil bli bedre. Med de nye avsløringene fikk hun tydelig bevis på at det stemmer, og hun merker at temaet er kommet opp på dagsorden igjen.

- Det kan ikke løses gjennom industriens egne tiltak. Her må det større virkemidler til.

Norun mener det er selve systemet som må endres helt på. Hun forteller at bøndene er under sterkt effektivitetspress. De blir tvunget til å tenke økonomi i alt de foretar seg.

- Det er et system som gjør det veldig vanskelig å unngå disse lovbruddene. Lovbruddene er bare et symptom på noe annet, sier hun.
Norun føler industrien klarte for godt å avskrive det som enkelttilfeller. For å dysse ned kom de også med noen ubetydelige tiltak som de latet som ville gjøre det bedre. Norun var raskt ute med å si at disse tiltakene ikke vil bedre problemene hun avdekket.

- Det var for eksempel ingen som snakket om volden og hvordan det skal endres. Heller ikke levemiljøet. Ingen av tiltakene ville gi grisene større plass, tilgang på utearealer, gjøre driften mindre intensiv eller bedre bondens situasjon i dette her.

Jobber politisk for dyrene

Det tok ikke lang tid etter dokumentaren at Norun innså at for å skape endringer måtte hun begynne å påvirke Stortinget. I juli 2019 bestemte hun seg for å jobbe politisk.

- Hvis jeg skal få endret dette systemet, så må jeg til dem som bestemmer regelverket og landbrukspolitikken.

Slik som med undercover-arbeidet var politisk arbeid noe som hun har lært seg underveis. Etter å ha snakket med mange politikere føler hun at flere og flere begynner å innse utfordringene vi står ovenfor.

- Det i seg selv er en slags seier. Tidligere har de fleste politikere kun snakket om at alt er så bra og at det ikke er noen problemer.

I februar fikk Norun igjennom et vedtak om å bedre levemiljøet til grisene som hun har jobbet mye for å få til. Det var en del motstand mot forslagene som ble behandlet, men det gikk heldigvis veien. Nå må hun sørge for at regjeringen følger opp vedtaket.

- Flertallet på Stortinget anerkjente at grisene har for lite plass, at det er et stimulifattig levemiljø, stereotypisk atferd er en utfordring, purkene får bogsår av å ligge på hardt underlag osv. Det er første seier i en lang prosess for det behøves jo flere endringer.

Sterk motstand fra kjøttbransjen på Stortinget

Da Norun begynte å jobbe politisk ble hun sjokkert over hvor sterke næringsinteressene er i politikken. I tillegg opplever hun at kjøttbransjen ikke er interessert i å forbedre seg, som var overraskende for henne.

- De har flere organisasjoner med mange ressurser. De jobber også med lobby slik jeg gjør, men de har andre interesser og ønsker ikke dyrevelferdsreformer velkommen, forteller Norun.

Hvis man tar en kikk på dyrevelferdsreformene som har vært innført over tid, er kjøttbransjens interesseorganisasjoner kritiske til endringene.

- For eksempel var de ikke positive til krav om at det skulle innføres liggematter til kyr slik at de skulle slippe å ligge på betong. Også at grisunger skal få lokalbedøvelse før kastrering, var det mye kritikk mot. De klarte også å få utsatt løsdriftskravet for kyr helt til 2034. Det er en kamp vil jeg si.

Grunnen til motstanden fra kjøttindustrien mener Norun skyldes at de aldri vil innrømme at de har utfordringer som ikke handler om lovbrudd. Da får de store omdømmeutfordringer overfor forbrukerne.

- Kjøttbransjen er veldig opptatt av å fremstille det som at dyrevelferden er veldig god.

I følge dem er dyrevelferden god så lenge man følger loven, men de vil aldri gå med på at regelverket og den driftsformen som er i dag er et problem, sier Norun.

Ikke minst handler det om økonomi. Dyrevelferd koster penger. Hun jobber nå for øremerkede midler til dyrevelferdstiltak. Det går ut på at bøndene skal få dekket kostnader til oppgradering av fjøs eller at bønder som driver betydelig bedre enn regelverket skal premieres gjennom tilskuddsordningene. Til og med her opplever Norun at det ikke er mye støtte å få.

- Man må bare ha håp og se seire i selv de små ting når man jobber fulltid for å bedre dyrevelferden i landbruket. Hvis man ikke gjør det, så blir alt svart. Jeg tenker at hver gang jeg får et møte med en politiker eller dyrevelferd blir tatt opp i en debatt, er det en seier for dyrene. Også når man får disse vedtakene, er det en stor seier!

Når motstanden er størst trenger dyrene oss mest

Det er sterke krefter Norun jobber imot hver eneste dag. Dyrene hun har møtt i undercover-arbeidet motiverer henne til å fortsette. For dem er det helt nødvendig med en som jobber for at de skal bli hørt i politikken.

- Den motstanden eller de kjipe følelsene jeg opplever i min jobb innimellom, for det er ganske mørkt til tider, er ingenting i forhold til det de opplever.

I tøffe tider ser Norun på videomateriale fra mange av dyrene hun møtte. For eksempel purken Sweety som hun ble så glad i. Når hun ser dem blir hun minnet på hvor viktig det er å ikke gi seg.

- De trenger endringer og vi må begynne å innse at dyrevelferdsproblemene er akutte problemer, ikke litt lidelser. Det er på tide at vi blir enige om at det er uakseptabelt å behandle dyr på den måten, sier Norun.

Industrialiseringen av landbruket resulterer i enorme konsekvenser for dyrene, kloden og menneskers helse. Dette skulle vært et tilbakelagt kapittel for lengst.

- Grisene er fantastiske dyr og fortjener så mye bedre. De er veldig undervurderte. De er smarte, nysgjerrige, sosiale og renslige. Også blir de satt inn i disse trange betongbingene der de må leve hele livet sitt.

Man skulle nesten ikke tro det, men Norge har en dyrevelferdslov som tydelig sier at dyr har egenverdi utover den nytteverdien de har for mennesker og at de skal behandles godt. Problemet er forskriftene i loven som detaljstyrer blant annet hvordan levemiljøet til grisene skal være. I følge Norun ville situasjonen vært noe helt annet hvis dyrevelferdsloven hadde blitt fulgt og tolket ut fra dyrets beste. Hun tror folk flest er enige i at dyr skal behandles godt.

- Men man må ta innover seg hvordan dagens situasjon er, og da tror jeg folk flest ville vært enige i at det ikke er riktig å behandle dyr slik det gjøres i dag.

Avslutningsvis sier Norun at det er når motstanden er størst at dyrene trenger oss mest.

- En setning alle vi som bryr oss om dyr kan fortelle oss selv. Det er lett å føle på sorg og avmakt når man bryr seg om dyr, da er det viktig at man ikke lar seg bli apatisk. Tenk heller at når det føles mest håpløst ut trenger dyrene at vi er sterke for dem og at vi virkelig prøver så godt vi kan å bedre levekårene deres.

Fakta om den norske griseindustrien

Det slaktes ca. 1,6 millioner griser årlig. Gris er det dyreslaget vi spiser mest av. Forbruket av grisekjøtt har nesten doblet seg siden 1959. Da spiste vi 14 kg grisekjøtt hver i året, mens vi i dag spiser 26 kilo.
Bare 1% av norske griser får være ute i løpet av livet. Til tross for at et av grisens viktigste artstypiske behov er å få rote i jorda med trynet sitt.
En slaktegris på 80 kg har bare krav på 0,65 kvadratmeter med plass, og arealkravene for slaktegris har ikke vært oppdatert siden 1996.
Griser har ikke krav på mykt underlag i bingene. En standard grisebinge består av et betonggulv og en separat gjødselrist der grisene gjør fra seg. Grisene har bare krav på et tynt lag med sagflis i deler av bingen og de må dele på en neve med halm. I praksis innebærer dette at grisene lever på hardt betonggulv og har veldig lite å sysselsette seg med.
Kjedsomhet er et av de største dyrevelferdsproblemene for slaktegris og skyldes det stimulifattige levemiljøet. Langvarig kjedsomhet og frustrasjon fører til stereotypisk atferd som halebiting og biting på bingeinnredning.
Produksjonslidelser er utbredt i griseindustrien: dette er lidelser som skyldes levemiljø, avl og driftsform.
Norsk griseindustri har avlet frem en slaktegris som legger på seg mer enn 1 kilo daglig. Dette øker risikoen for ben- og leddlidelser.