BAKSIDENE VED PRODUKSJON AV ULL
Norge har en lang tradisjon med å bruke ull fra sauen. Gjennom mange generasjoner har vi utnyttet og formet ulla til klær, tepper og andre tekstiler. Før var det nødvendig for nordmenn med ull for å holde varmen, men slik vi lever nå trenger vi ikke å bruke ulla til sauene.
I dag er det kun en fjerdedel av ull produsert i Norge som brukes, resten blir gravd ned eller brent i fjæra.
- Så hvor kommer ulla i garn og plaggene våre fra?
Ullundertøy fra norske merker blir laget med merinoull fra sauer i Australia, produsert og blandet med syntetiske materialer i Kina før det transporteres til Norge. Det er langt unna bildet nordmenn har om kortreist ull fra norske sauer i fjellheimen. Den tradisjonelle Marius-genseren blir mest sannsynlig strikket med ull importert fra Kina, Sør-Amerika, Australia eller New Zealand.
Heldigvis finnes det dyrevennlig garn man kan bruke for å holde på de nydelige tradisjonsrike mønstrene vi har i Norge. I samme sleng kan man tenke på miljøet og bruke materialer som bambus, hemp og økologiske alternativer.
Ull er ikke så miljø- og dyrevennlig som man skulle tro
Nordmenn er vokst opp med sauer som går fritt på nydelige enger, og fra ung alder læres vi til at sauen sin ull er for oss mennesker. Da er det lett å ikke stille spørsmålstegn ved prosessen bak ull. Dessverre er sauen ett av de dyrene som oftest dukker opp i saker om vanskjøtsel, enten det er i utlandet eller i Norge. I all utnyttelse av dyr, er det umulig å kombinere effektivitet med god dyrevelferd.
Problemet med saueklipping i land som for eksempel Australia, en av verdens største ullprodusent, er blant annet at saueklipperne får betalt ut fra hvor mye ull de klarer å klippe- jo raskere klippene gjøres , jo mer penger tjener de. Det gjør at sauene ikke lenger blir et individ med følelser, men en ting. Gang på gang dukker det opp skjulte opptak der sauer blir trampet på, sparket, slått, kuttet til blods og slengt veggimellom. Effektivitet og profitt går bekostning av dyrevelferd.
Merinoull blir til av en prosess kalt ‘mulesing’, et smertefullt kirurgisk inngrep uten bedøvelse der to kjøttstykker skjæres vekk på hver side av baken til lammet. Det gjøres for å unngå problem med skitt og fluelarver i ulla, slik at den holdes ren og fin for produksjon. Smertene kan vare i flere uker. Flere norske produsenter hevder at deres importerte ull er mulesing-fri, men mange kan ikke garantere dette.
‘Tail docking’, altså halekutting, er også en akseptert praksis i blant annet Australia. Det er også et lignende kirurgisk inngrep som gjøres for å forhindre infeksjoner. Små lam får skåret over halen sin, som regel uten bedøvelse. Lammene skriker og hyler, og det er bevist at det er smertefullt. En annen prosedyre gjøres med en gummistrikk som festes hardt rundt halen slik at blodtilførsel stoppes. Etterhvert vil halen råtne og falle av. Smerten går over flere uker.
Fra et dyrevennlig og bærekraftig perspektiv er det utfordringer med både merinoull og annen ullproduksjon. Det er flere faktorer som må tas med. Ikke bare importerer Norge fra land med store dyrevelferdsproblemer som mulesing og tail docking, men i vurderingen er det verdt å tenke på ressursene som går med i ullproduksjon, ikke kun transport fra andre siden av jordkloden. Sau spiser ikke bare gress, men også kraftfôr. Det gjør at det legges beslag på jordbruksareal for fôrproduksjon der avlinger sprøytes, dårlig bevaring av beiteområder, degradering av toppjord og tap av naturmangfold, klimagassutslipp, bruk av kjemikalier i behandling av ull, farging, samt syntetiske stoffer blant annet polyester som blandes inn i ulla for å gjøre den mer slitesterk. Ofte er det en stor del syntetisk i ullundertøy.
Ullproduksjon i Norge
I Norge lønner det seg ikke å klippe sauen for ullproduksjon, selv om sauebønder får noe subsidier. Importert ull er billigere og merinoull blir foretrukket da den er finere og mykere enn ulla fra de norske sauerasene.
En liten andel av de største garnprodusentene i Norge har norsk ull. Det finnes noen få norske produsenter som bruker mer bærekraftig norsk ull, men det meste av ulltøy og ullgarn som selges i Norge er importert fra Kina, Sør-Amerika, Australia og New Zealand.
Fakta om norsk ull
Norske sauer og lam produserer ca 4000 tonn ull
Kun mellom 20 og 25 prosent av ulla blir brukt i Norge
Lite bruk av kjemikalier
De eldste sauerasene har grovere ull som regnes som verdiløs
Mariusgenser strikket med dyrevennlig bambusgarn
Bærekraftige og dyrevennlige alternativer til ull
Det mest bærekraftige er å bruke det man allerede har, kjøpe brukt, resirkulerte materialer, samt slitesterke materialer. Som regel lages friluftsklær- og utstyr i syntetiske materialer, også dunjakker og ullklær, som avgir mikroplast. Noe plast kommer vi ikke utenom, men det går an å velge mest mulig nedbrytbart og naturlige fibre. De gode gamle tre lagene er det viktigste for å holde varmen. Med pustende nettingundertøy og lang underbukse, en varm genser og vindtett/varm jakke kan vi gå en dyrevennlig vinter i møte.
Mikroplast er et stort miljøproblem i klesindustrien enten det er snakk om ullundertøy eller ulike veganske alternativer.
Plastfrie, naturlige, bærekraftige og dyrevennlige materialer
Hamp
Regnes som et av de mest miljøvennlige stoffene som finnes. Hamp gror uten giftige sprøytemidler og krever lite vann i produksjonen. Pustende materiale, varmer litt, slitesterkt og nedbrytbar.
Bambus
I utgangspunktet er bambus miljøvennlig og fornybar ressurs, men ikke alt er miljøvennlig. Det er hurtigvoksnende og nedbrytbart. Virker svalt når det er varmt, men ikke det beste alternativ når det er kaldt.
Lin
Ved bærekraftig dyrking. Slitesterkt, lite elastisk materialet. Viker kjølende i varmen. Holder noe på varmen når det er kaldt.
Økologisk og resirkulert bomull
Unngår giftige, kjemiske sprøytemidler. Lavere klimafotavtrykk enn konvensjonell bomull. Varmer, men problem når bomullen blir fuktig.
Tencel
Er laget av trær og er nedbrytbart. Har mange av de samme egenskapene som ull.
Woocoa
Er vegansk «ull» laget av hemp og kokosnøttfibre. Varmer og hjelper transport av fuktighet. Nedbrytbart.
Nullabor
Bruker bakterier for å fermentere avfall fra kokosnøtter i matindustrien, til å lage klesfibre. Varmer og puster. Nedbrytbart.
Ecovero
Et mer miljøvennlig alternativ til viskose laget trepulp, en fornybare kilde som gjør det nedbrytbart.
Soyabønnefiber
Lages av restavfall fra soya/tofu/plantemelkproduksjon. Blir også kalt vegansk ‘cashmere’ fordi det er myke fibre, varmer og puster godt. Brukes som oftes i produksjon av gensere og cardigans. Nedbrytbart.
En favoritt hos oss er Brynje netting. Den kan kjøpes på Fjellsport.no.
Disse sokkene fra Bamboo holder føttene tørre og varme.
Grønt Skift har flere herlige plagg i økologisk bomull.
Ellers er fleece et godt alternativ, gjerne resirkulert.
Husk tre lag! Med Brynje netting, bambusgenser og skalljakke holder du varmen i mange minus.
Er fremtiden mer dyrevennlig og bærekraftig?
På verdensbasis foregår det en spennende utvikling innen etiske, dyrevennlige og bærekraftige alternativer til dagens utnyttelse av dyr og ressurser som kreves i industrielt dyrehold. Blant annet Weganool som er et nytt innovativ plantebasert alternativ til ull laget av en blanding av økologisk bomull og en ugressplante. Innovative Seacell laget av cellulose og tang, som skal både holde deg varm når det er kaldt og virke kjølende når det er varmt. Noen av de samme egenskapene som ull har.
Velg gjenbruk der du kan og hvis du må kjøpe nytt, støtt bedrifter som fokuserer på etiske, bærekraftige og dyrevennlige produkter.
