FAKTA OM SKINN
Skinn har lenge blitt sett på av mange mennesker som noe ekslusivt og luksuriøst. Det folk flest dessverre ikke er klare over, er de enorme lidelsene som ligger bak den kule skinnjakken. Informasjon i denne artikkelen er hentet fra NOAH - for dyrs rettigheter.
Les også: Volvo boikotter skinn.
Skinn til klær og interiør kommer fra dyrene som er blitt avlet frem for å bli til kjøtt. De blir født inn i det ekstreme industrialiserte husdyrholdet, hvor det ikke er rom for deres naturlige adferd. De har også blitt drept mot sin vilje på et slakteri- hvor stress, frykt og smerte er normalen. Ved å kjøpe skinn støtter man industrielt husdyrhold. Man kan også risikere å ende opp med skinnprodukter fra den beryktede asiatiske katte- og hundeskinnproduksjonen.
Hvor kommer skinnet fra?
I Norge selges skinn fra både norske og utenlandske dyr. Svinelær kommer fra griser i vanlig industriell produksjon, som gir enorme lidelser for grisene - også dersom lovverket blir fulgt. De står i trange betongbinger hele livet, de har ingen mulighet til lek, bevegelse, roting i jord, sølebad, løping og annen naturlig atferd. Ikke minst viser avsløringer fra dokumentaren ‘Griseindustriens hemmeligheter’ laget av Norun Haugen og Nettverk for dyrs frihet sitt undercoverarbeid på gårder at flertallet av bøndene utøver vold mot dem. Hvis de blir redde og ikke vil gå fremover på slakteriet, blir de drevet med slag eller støt av strømstav. Bedøving av griser skjer ofte ved kvelning med CO2-gass. Noe som er ekstremt smertefullt. De blir firt ned i gasskamre, hvor de skriker etter hjelp.
Les også: Norun jobber for de bortgjemte dyrene.
Kalver og kyr utnyttes til skinnproduksjon. I Norge blir de fleste kyra betraktet som ‘kombinasjonskyr’, dvs. at de brukes til både melk-, kjøtt og skinnproduksjon. Vanlig praksis er å lenke kyra til en liten bås i ti av tolv måneder. Det er belastende for dem, siden kyr er flokkdyr, men de må stå alene i båsen. Kalven blir tatt fra kua med en gang etter fødsel, noe som er grusomt for både mor og baby. Deretter satt helt alene i en kalveboks uten å kunne snu seg eller i binge med andre kalver, hvor muligheten for å bevege seg også er minimal. Som oftest er underlaget i kubåsen hardt, og påfører dyrene smerter og plager. I tillegg gir den unaturlige store melkeproduksjonen gitt av mennesker, sykdommer som for eksempel jurbetennelse og melkefeber. Når kua lenger ikke produserer melk, blir hun sendt til slakteriet, hvor hun får halsen sin skjært over. Hannkalvene blir også sendt til slakteriet når de er noen måneder gamle, mens hunnkalvene får samme skjebne som sin mor.
Skinn fra sau og lam produseres også i Norge. Om vinterhalvåret må sauene stå inne i trange binger, hvor de ikke får dekket sin sosiale atferd eller fysisk utfoldelse. På sommeren ser det ut som sauene og lammene har det idyllisk ute på beite, men her blir de også utsatt for lidelser på grunn av manglende tilsyn av bonden. Mange blir drept av rovdyr eller skader seg uten å få hjelp. Dessuten har de en uheldig fysikk, som er fremavlet av mennesker for å få ‘kjøttfylde’.
Vi importerer i tillegg skinnprodukter fra andre dyr, blant annet kaniner i bur, eksotiske dyr som krokodiller og skinn fra dyr i annen utenlandsk industriell produksjon. De kommer ofte fra u-land, hvor dyrs rettigheter er så og si ikke-eksisterende. Man kan også risikere å kjøpe klær med skinn fra hunder og katter fra den asiatiske skinnproduksjonen. Disse er enten noen sine kjæledyr som blir fanget eller så blir de avlet under svært lidelsesfulle forhold. Til slutt blir de drept med groteske metoder som flåing ved full bevissthet. Skinnene eskporteres til det europeiske markedet under andre artsbetegnelser og uten mulighet for å spores tilbake til opprinnelsen.
Et biprodukt av kjøttindustrien
De fleste tenker skinn er et biprodukt av kjøttindustrien, og at det er viktig å ‘bruke opp’ hele dyret. Kjøp av skinnprodukter bidrar direkte til det industrialiserte husdyrholdet, og er med på å opprettholde menneskers forferdelige utnyttelse av dyr. Statistikker på eksport- og import viser at skinn er en betydningsløs handelsvare. Derimot importerte Norge i 2001 skinn for 76 millioner kroner og pels for 31 millioner. I 2002 var importen av skinn for 29 millioner, mens import av pels lå på 41 millioner kroner. De siste årene lå eksport av skinn på hele 150 millioner kroner og pels har doblet seg: 300 millioner.
Siden hoveddelen av inntektene i pelsproduksjon kommer fra eksport, noe som ikke er tilfellet for skinn, vil det si at produksjon av skinn ikke er et betydningsløst biprodukt av kjøttindustrien.
Historien om at skinn kun er et avfallsprodukt fra allerede døde dyr, stemmer ikke med virkeligheten. Dyrene er ikke ‘allerede døde’, men de blir født og drept for å gi etterspørselen vi mennesker viser for både kjøtt og skinn. Slik vi lever i dag er det ikke nødvendig for oss med verken kjøtt eller skinn. Det er en gammeldags tankemåte at vi må ‘bruke alle deler av dyret’. Istedenfor bør vi heller slutte å støtte den grusomme industrien og heller se etter gode, dyrevennlige alternativer.
